.png){kind=small}
Hva er mulig å få til av tilrettelegging for de høysensitive barneskoleelevene?
- Rikke Grundetjern
- 19. okt. 2023
- 3 min lesing
Hvor går grensen mellom å bli skånet og utrustet? Er de to nødvendigvis motsetninger?
Kan de høysensitive være på skolen kun halve dager?
Kan de ta pauser akkurat når de trenger det?
Kan de få slippe å bli brukt som skillevegger mellom de som bråker?
Kan de levere inn litt av skolearbeidet sitt istedenfor å gjøre lekser?
Kan de få bestemme hvem de skal være på gruppe med?
Kan de velge hvem de skal ha som kontaktlærer?
Kan de møte opp i kun de timene de vil få noe ut av?
Kan de spise når de kjenner at kroppen skriker etter mat og konsentrasjonen daler?
Nei. Sannsynligvis kan de ikke det.
Og jeg mener ikke nødvendigvis at det ovennevnte burde være mål.
Kanskje noe av det. Dette med skillevegg, spesielt.
Men for mange høysensitive barneskoleelever hadde enkelte av disse tiltakene gjort det så mye enklere. Enklere å være seg, utvikle kunnskapene og lære i et klasserom, og takle barndommen som er preget av enorme mengder skole. Bare det å vite det, tar oss et godt stykke på vei mot en bedre skolehverdag for dem. De må først og fremst bli forstått. Og så kan vi dykke ned i de virkelige behovene/resultatene som ligger bak slike tilrettelegginger.
Jeg vet med meg selv, og jeg kjenner flere andre, som kunne hatt utbytte av slike ordninger. Men herlighet så mye styr det hadde blitt. Hvis 5-6 elever i hvert klasserom hadde sine helt individuelle og spesialtilpassede skolehverdager!
Heldigvis finnes det en løsning. Jeg har opplevd det på min egen kropp at det er noe annet som funker. Alt det har jeg samlet i E-boken “Høysensitiv barneskolehverdag”.
Så hva ligger bak disse konkrete tilretteleggingene?
Halve dager, f.eks… Det hadde vært drømmen for meg som barneskoleelev. Og ikke bare en svevende, morsom, sukkerspinnrosa drøm, men noe som kunne skånt meg fra enorme mengder belastning og smerte. Rett og slett et behov. Hvorfor?
I andre time var jeg ofte utslitt. Da hadde jeg brukt så fryktelig mye kapasitet på å være i et klasserom, at jeg aller helst skulle fått applaus for innsatsen min og fått lov til å dra hjem. Ofte varte kapasiteten min kun 15-20 minutt. Tårene presset på og jeg visste at jeg var fanget i mange timer til.
Jeg skulle så inderlig ønske at jeg kunne dra tilbake til mellomtrinnet og teste ut halve dager. Hadde jeg fått lov til å jobbe selvstendig med fagene som jeg allikevel ofte gjorde, tror jeg at tiden bak en pult kunne vært halvert. Det var ofte slik at jeg lå langt foran i fagene.
---
For noen dager siden gikk det opp for meg at grunnen til at jeg kan touchmetoden når jeg skriver på PC, er fordi jeg på mellomtrinnet var ute av klasserommet og brukte tiden på å lære meg dette. Jeg satt inne på datarommet og øvde mens resten av klassen hadde undervisning. Litt rart, veldig trist, men helt fantastisk nå idag. Heller det enn å slite seg ut i klasserommet. Men allikevel, burde det ikke vært tilrettelagt der inne så jeg kunne sittet der og holdt på med å skrive setninger uten å se ned på tastaturet?
Jeg ble "annerledes". Og jeg føler meg det fremdeles. Liker ikke at jeg ble plassert i den kategorien av lærerne.
Så ja, hva er det mulig å få til? Hva burde vi strebe etter?
Jeg stemmer for å tilrettelegge inne i klasserommet så de høysensitive slipper "annerledes"-stempelet, følelsen av å være en kronisk belastning og en stor, tung ensomhet.
Spesielt de dagene det regnet. Da likte jeg ikke å sitte på gangen alene. Det var så trist, så stusselig, så lite inspirerende.
Og der kom jeg på hvorfor jeg ikke liker høsten. Fordi det minner meg om alle timene på gangen etter en lang, varm sommerferie hvor jeg var fri. Og plutselig var jeg fanget igjen.
