«Det føles som et fengsel. Og det ser ut som et også…»

En klassekamerat og jeg satt i den brede vinduskarmen i gangen mens resten av klassen var i klasserommet og hadde undervisning. De utvendige persiennene gjorde det vanskelig å se ut og vi følte oss rett og slett fanget. Som så mange andre skoletimer tilbragt på gangen.

Vi måtte være der. Foreldrene våre var på jobb. Lærerne sa at vi ikke fikk lov til å dra hjem. Så siden de ikke klarte å tilrettelegge i timene, ble vi sittende der i «fengselscellen» og finne sammenligninger til hvordan vi opplevde skolehverdagen.

Jeg husker den klaustrofobiske følelsen som om det var igår, selv om det er flere år siden. Jeg kan fremdeles kjenne på trangen til å nappe med meg skolesekken, hive på meg ytterjakken og uteskoene og løpe raskt hjem. Låse døren og være trygg.

Slippe skolen og folkene som var der. Slippe det overveldende stresset. Slippe å være vitne til lærere som ikke hadde kontroll på en stor gjeng pubertale barn dag etter dag.

Slippe å være sammen med, time etter time, de som ikke forstod meg. Slippe å være det stedet hvor det var umulig å være _meg_. Hvor *den jeg egentlig var* ble byttet ut med *den du må være i denne klasseromssituasjonen for å komme deg gjennom det*.

•••

Ofte når jeg sitter og tenker tilbake på skolegangen min kjenner jeg at øynene mine blir helt våte. Og det tar ikke lang tid før jeg sitter der og hulker skikkelig.

Av tristhet. Men også oppgitthet. Og jeg kjenner på et enormt sinne. Stakkars lille Rikke og alle de andre som opplevde alt dette. I flere år!

Jeg ble syk av skolehverdagen. Og slet med smerter i mange, mange år. Hele skolegangen min er preget av forskjellige typer smerte og utallige forsøk med hjelp av fagpersoner for å lindre den.

Allerede i førsteklasse kom ryggplagene. Nakkesmertene. Problemet med å gå med ryggsekk. Sitte stille i et klasserom. Skolesituasjonen gav seg til uttrykk gjennom fysisk smerte. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sittet og grått i timene uten at det ble lagt merke til.

Jeg håpte hver dag at morgendagen skulle bli bedre. At skolehverdagen kunne bli mer tilpasset meg som en ekstra sensitiv elev. Jeg ønsket meg det i 13 år og det skjedde ikke.

Idag lever jeg et liv som frisk, men for bare noen måneder siden var jeg ordentlig syk og preget etter å ha slitt meg gjennom barne-, ungdomsskolen og vgs. Smerten førte til flere sykehusinnleggelser.

•••

Vi hadde hørselsvern som ble sendt rundt i klasserommet for at de som trengte stillhet skulle få arbeidsro…

Da vi hadde samlinger med hele trinnet i ett rom, stod assistentene på rekke og rad klare til å ta med seg de som bråkte ut på gangen. De nevnte det til og med, at de hadde stilt seg opp kun for det. En trussel, på en måte. Eller, det var det det var.

Jeg savnet flere faglige utfordringer. Hvorfor måtte jeg være på skolen kun for å bli utslitt av hele atmosfæren når jeg ikke fikk et stort faglig utbytte og like gjerne kunne jobbet med fagene hjemme? Jeg er overbevist om at det var flere enn meg som satt ved pulten sin og undret seg over dette hver eneste dag. Det var ikke verdt det!

Klikkende penner, småprat, folk som spiste i timen eller lot den uspiste matpakken ligge åpen med skinke eller kaviar resten av dagen… For høy lyd på høyttalerne da vi så film, altfor voldsomme filmer uten tid til å bearbeide det vi hadde sett. Velkommen, mareritt!

Mye kunne oppfattes av de mindre sensitive som «småting». Men det ble for mye. Totalen ble helt fryktelig på innsiden av meg.

Det er en grunn til at vi satte oss tilrette på gangen. Å være i et klasserom funket ikke. Av forskjellige grunner, men min var ene og alene mitt ekstra fintfølende nervesystem. For innerst inne elsker jeg skole. Men ikke dette vi opplevde. (Rettelse; Jeg elsker fag.)

Jeg har alltid sett opp til guttene som turte å være sinte på skolen. Som heiv bøtter på vinduene. Som bare forlot klasserommet i protest. Som sa ifra på sin beste måte at ting ikke var i orden.

Alt jeg ville var å gjøre det samme. Men jeg turte ikke. Pliktoppfyllenheten min og flink-pike-delen av meg holdt meg igjen. Jeg undres i etterkant over om smerten min hadde blitt mindre hvis jeg hadde følt meg trygg nok til å bryte ut i frustrasjon. Ville jeg blitt forstått? Guttene ble jo ikke...

•••

Dagens norske offentlige skole er ikke tilrettelagt for de høysensitive. Jeg syns derfor ikke det er rart om skolevegring vokser frem som et resultat av dette. For personlig følte jeg ofte at skolen var lite utviklende, heller nedbrytende. Vi høysensitive elever hadde trengt å bli møtt på en helt annen måte. Og det var ikke bare vi som trengte det den gang da. De trenger det enda mer den kommende uken!

Jeg blir dessverre ikke overrasket når jeg leser om skolebarn som har med seg kniv på skolen i 2022. Det kunne vært oss som satt på gangen og diskuterte fengselet. Eller jeg som gjemte meg i skogen da det ringte inn. Det hadde nok vært oss, om vi var barneskoleelever noen år senere.

Mange av dagens elever kjenner på det samme som jeg gjorde. Høysensitive barn finnes i alle klasser. Kanskje kjenner de også på håpløshet, redsel og irritasjon over å ikke bli forstått. Ikke føle seg gode nok. Være annerledes. Være til bry. Ikke bli sett som de veldig følsomme barna de er. Uten å kanskje vite det helt selv.

•••

Stor shout-out til de fantastiske lærerne som gjorde _alt_ de kunne for at jeg skulle ha det så bra som mulig, som viste interesse og kjærlighet gjennom årenes løp. Det er jeg inderlig takknemlig for.

Kritikken er ikke til dere som gjorde deres beste og hjalp meg med å komme meg gjennom. Såklart ikke. Jeg gir dere et gedigent, inderlig takk!

Men det er en generell mangel på kunnskap.

•••

Alt jeg vil er å gi en varm klem til alle barneskoleelever som sliter med skolevegring av forskjellige grunner og trøste de med at det blir bedre. At skolen snart skal bli et sted for dem også. Men det er dessverre ikke sikkert. Jeg håpte hvert døgn. Men jeg ble skuffet i 13 år.

«Det føles som et fengsel. Og det ser ut som et også…»

Det finnes barn som legger seg ikveld med en klump i magen (eller et annet fysisk/psykisk symptom) fordi de gruer seg til å måtte være på skolen mange timer den kommende uken.

Jeg skjønner dem. Det er naturlig å grue seg til noe som oppleves så utfordrende. Og som man blir nærmest presset til å gjøre.

Jeg håper bare at disse små ikke gir opp. Og at de voksne, som er ansvarlige, innser at dagens skolesituasjon preger de fremtidige voksne på flere måter enn man kanskje er bevisst.

Det behøves en endring i den norske offentlige skolen. Før flere mennesker blir preget for livet.