Læreren kjeftet på meg hver eneste dag

Jeg følte meg truffet av tilsnakket selv om det ikke var meg læreren snakket til. Tonefallet, blikket, kroppsholdningen og kroppsspråket var så mye, så voldsomt, så vondt å høre på. Hun måtte innerst inne mene å kjefte på meg også, selv om det hun uttrykte verbalt var veldig spesifikt til noen av elevene. Kanskje hun til og med nevnte navnene deres. Men for meg som høysensitiv veide alt det andre hun uttrykte tyngre enn ordene hennes. Pupillene endret størrelse, hun rettet seg opp i ryggen for å få et visst status, og hun kremtet litt før hun begynte å snakke til elevene sine med en hevet, skarp, skjærende stemme. Jeg syntes det var grusomt. Nettopp fordi jeg ikke fortjente det.

Jeg gikk hjem fra skolen irritert, skuffet over meg selv, lei meg og fylt opp av negativitet og kjeft jeg ikke skulle kjent på. Det var ikke ment til meg.

Jeg begynte ofte å grine da jeg kom hjem fra skolen. Jeg lå under dyna i frustrasjon over hvorfor jeg hadde fått så mye kjeft og jeg fikk kanskje ikke sove da kvelden kom. Jeg hadde skyldfølelse over at læreren hadde vært nødt til å be folk om å være stille for ellevte gang den samme dagen. Og at jeg hadde fortsatt med å være stille var ikke godt nok, for 15 minutt senere kjeftet hun på nytt. Jeg var ikke flink nok.

De som bråkte hadde ikke dårlig samvittighet, de fortsatte å bråke.

Jeg hadde vært musestille og lå langt foran med skolearbeidet i alle fag, men jeg tok følelsen som ingen andre tok; Jeg tok skyldfølelsen over å ha ødelagt arbeidsroen i klasserommet og den dårlige samvittigheten over å faktisk ødelegge for andre.

"Dere vet hvem dere er", hadde hun til og med sagt. Selvfølgelig for at alle som satt musestille og hadde gjort alt det de skulle, skulle vite at det ikke var ment til dem. Men jeg husker fremdeles blikket hennes, tonefallet og hvor jeg satt i klasserommet. Det er over 5 år siden. Jeg følte meg angrepet.

Skolehverdagen fra jeg var 6 år og gikk i førsteklasse frem til idag har vært en sinnsyk reise for meg. Innerst inne forstår jeg ikke hvordan jeg har klart det. Hvordan jeg har overlevd alle inntrykk og taklet alle utfordringer.

Å være i et klasserom har til tider vært ekstremt slitsomt. Det er ekstremt slitsomt. (Derfor kan jeg ikke tenke meg noe deiligere enn å ha hjemmeskole som vi har i disse dager :-*).

Jeg har lært vanvittig mye om meg selv de siste 12 årene. Hvem jeg vil være, og hvem jeg ikke vil være. ;)

Jeg har vært nødt til å stole på at andres oppførsel ikke er mitt ansvar. (Jeg er fremdeles usikker på om det egentlig er det.) Jeg har lært meg fantastiske teknikker for å stenge ute alt som ikke bygger meg opp. :) Derfor kunne jeg gå ut av ungdomsskolen med toppkarakterer og er idag akkurat der jeg vil være når det kommer til skolearbeid. Jeg har gjennom den harde veien tillært meg verktøyene jeg alltid har trengt. <3

Jeg gleder meg noe vilt til å dele det her fremover.