.png){kind=small}
Nonverbal > verbal kommunikasjon
- Rikke Grundetjern
- 18. mai 2020
- 2 min lesing
Jeg syns det kan være så inspirerende, givende og nydelig å samtale med voksne som har livserfaring. Om de er fremmede eller kjente. Men det er ingenting som overgår å kommunisere med et lite barn som enda ikke har begynt å snakke.
“...Best of all, kids’ verbal communication skills are typically still developing, so they tend to communicate through nuance and nonverbal gestures. Since HSPs are already absorbing all of this information all the time, it’s nice to hang out with someone who doesn’t add to all the stimulation with extra words.”, skriver Megan Griffith.
Nettopp. Jeg har alltid følt det slikt, men aldri forstått hvorfor det er som det er for meg.
Jeg kjenner meg alltid så utrolig oppfylt, energisk og på en underlig måte sett og forstått av å være med de aller minste. Nå har jeg skjønt at det er fordi jeg slipper et hav av inntrykk. Jeg slipper de tusen ordene de ville sagt hvis de kunne. De gjør det de kan aller best. Kommuniserer uten ord. Og jeg lærer så mye.
Når jeg er med noen som enda ikke har lært seg å kommunisere verbalt blir alt så mye enklere for meg. Både der og da men også etterpå.
Noen sier til meg at de syns det er slitsomt med småbarn som griner, sutrer og ikke klarer å gjøre seg forstått. Jeg kjenner en ro, tilstedeværelse, interesse og oppmerksomhet når jeg passer de små. De kommuniserer kun på det språket som jeg foretrekker og kan veldig godt.
Når jeg da ser de glinsende øynene til nabogutten som bare er noen måneder gammel kan jeg bli så rørt at jeg begynner å grine. Han er så tilstede. Så ærlig.
Han sier ikke noe med kroppspråket og noe annet med munnen, som mange voksne gjør.
De små derimot, er ærlige overfor seg selv og andre. De skaper ikke forvirring, de er så klare. Jeg syns det er så inspirerende. <3
Som høysensitiv observerer og tolker jeg i mye større grad det nonverbale folk uttrykker. Jeg tar inn kroppspråk og ansiktsuttrykk, hører på toneleiet (om det er voksne som bruker avanserte ord eller små barn som bare lager lyder), jeg ser i blikket, om øyenbrynene hever seg. Jeg legger merke til kroppsholdningen og hvor folk velger å plassere hendene og føttene når de snakker. Om de fikler mye med nøklene eller sitter urolig på stolen. Om armene er i kors eller henger avslappet ned påvirker i stor grad hvordan jeg oppfatter folk, samtaler og situasjoner.
Tar jeg inn alt dette bevisst? Nei. Skulle jeg ønske jeg kunne slippe alle disse inntrykkene av og til? Ja. Men jeg føler meg også velsignet som skjønner hvordan folk har det uten at de har sagt noe verbalt. <3
Er det en ting jeg gleder meg til, så er det å sannsynligvis få oppleve å kommunisere nonverbalt med mine egne barn en dag. Og til å pimpe det opp ved å bruke babytegn. Babytegn helt fra spedbarnsalder for å gjøre den nonverbale kommunikasjonen enda gøyere og enklere for både barnet og de voksne. Allikevel helt uten ord. Og helt ærlig. Ikke minst. <3
